24.04.2007 Av: Lottelise Folge
NYE NASJONALE Rådet for kvalitet og prioritering i helsetjenesten er en nyskapning i det norske helsebyråkratiet. Den har oppstått etter mer enn tyve år med prøving og feiling i administrasjon og politikk. Bare tiden vil vise om den kommer har kommet for å bli - eller om den ender opp med å falle mellom alle stoler.

Det store spørsmålet er hvorvidt Rådet er bare et råd - eller om det i realiteten er et superdirektorat, en slags helsevesenets sentralkomité. Slik sett er opposisjonspolitiker Inge Lønnings karakteristikk - «en underlig hybrid» - ikke bare et retorisk poeng, men en faktabeskrivelse som like gjerne helseministeren kunne ha bekjent seg til.

Denne uklarheten i rollefordelingen fører til at hennes statssekretær hevder at helseforetakene må ta retningslinjer fra rådet til følge samtidig som rådets leder bastant slår fast at han ikke bestyrer et beslutningsorgan.

Men også organisasjonsmessige hybrider kan ha livets rett. Selv om offentligheten (for alle praktiske formål = pressen) elsker statsråder som deltar i det ene debattprogrammet etter det andre og tar enkeltavgjørelser i øst og vest, er det i bunn og grunn noe dypt udemokratisk ved denne typen maktutfoldelse. Den gir i realiteten fordeler til dem som skriker høyest, har de beste informasjonsrådgiverne eller de mest innflytelsesrike journalistvennene.

Derfor skal vi ikke uten videre avfeie Sylvia Brustads nasjonale råd som en døgnflue. Forvaltet på en riktig måte kan Rådet komme til å bli den arenaen som, med større autoritet enn departementet, vil være i stand til å forklare offentligheten hvorfor det ikke er mulig å gi behandling på statens regning selv om det fins en kur.

En mindre sympatisk tilnærmingsmåte er å forstå dette som et råd som beslutter etter pavevalgmetoden, der rådets medlemmer ikke går fra hverandre før alle har blitt enige.

Ulempene ved en slik saksbehandling er selvsagt at prinsipiell uoverensstemmelse vil kunne tones ned - og det som i bunn og grunn kan vise seg å være etisk tunge problemstillinger - kan bli redusert til økonomi og administrasjon. Skulle dette skje, vil rådets 26 medlemmer snaut bli til annet enn gisler eller Sylvias nyttige idioter.

Selvsagt er dette utenkelig - for aldri har Helse-Norge sett en mer topptung organisasjon av profilerte og meningsbærende ledere. Ingen av disse vil gi seg uten sverdslag dersom det kommer til alvorlige meningsforskjeller, og i en slik situasjon har neppe helseministeren noe annet valg enn å opptre som overdommer. Med andre ord; hun har kommet like langt.

Bjørn-Inge Larsens oppgave blir derfor å holde beslutningene på et akkurat passe nivå. På den ene siden må temaene være så dyptgripende at de faktisk avlaster helseministeren og fremmer konsensus i alvorlige prioriteringsspørsmål. På den annen side må debattene ikke være av en slik karakter at de avkler Brustad hennes politiske makt eller fører til splittelse blant rådsmedlemmene.

Vi burde kanskje opprette en egen fredspris for denne typen lederskap?

Kilde:, Dagens Medisin 09/07

Lottelise Folge