 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
Påfuglen Ari Behn
24.04.2007 Av: Sverre PaaskeForfatteren Ari Behn er et fabulerende menneske som leker med sine uttrykk. Nå har han tegnet serviset og glassene "Peacock" (påfugl).
Magnor Glassverk vil ikke si hvor lenge den ærverdige Hedmark-bedriften har hatt kontakt med prinsesse Märtha Louises ektemann, men bekrefter at det er Ari Behn, og han alene, som har stått for designet.Han har hentet inspirasjon fra familiemedlemmer og de mange reiser han har foretatt i inn- og utland.
Han har i alle fall gitt betegnelsen kongelig porselen en ny betydning.
Jeg synes service, glassene og Ari er fortreffelig, jeg, selvfølgelig med måte og kanskje i passende porsjoner.
Men, men det er jo for så vidt mye som bør være på plass før man med god dannelse og samvittighet kan nyte et lite behn fra et nydelig Paecock servise.
Vibeke Løkkeberg skrev følgende innlegg i Aftenposten:
”Skomaker, bli ved din lest, sier Nasjonalmuseets seniorkurator, Widar Halén. Han gir resultatet terningkast 1 og sier på TV 2 torsdag noe slikt som at vi har så mange profesjonelle og dyktige designere i dette landet, og så inviterer Magnor Glassverk "en sånn en" til å gjøre det. Kan vi ikke holde "slike" utenfor og la folk holde på med det de kan?Samme dag, en time før, har Hadeland Glassverk presentasjon av sjefdesigner Maud G. Bugges og blomsterhandler Finn Schjølls blomstervaser. På denne presentasjonen treffer jeg Norsk Designråds informasjonsdirektør, Grete Kobro. Jeg spør henne om hun skal videre til Ari Behns presentasjon. Hun svarer unnvikende, og jeg spør om Designrådet ikke var invitert. Hun svarer at det er de, men at rådet har tatt stilling til kjendiser og design og vil gå imot det. Det er galt overfor profesjonelle designere å gi kjendiser oppmerksomhet.
- Men du er jo her , sa jeg. - Hva er forskjellen på Finn Schjøll og Ari Behn? Er ikke Finn Schjøll kjendis? - Jo, svarte hun. Men å lage blomstervaser er nærmere det Finn Schjøll holder på med enn at en kjent forfatter lager design.
Var ikke på festen.
"En sånn en" kaller Widar Halén Behn, og vil ikke regne ham blant de seriøse. For design har Haléns forbilder holdt på med i 300 år, og så kommer Behn med en horde av pressefolk og sin dårlige smak.Denne sære forskjellsbehandlingen reagerte jeg på. Røper det et laugs gjerrighet når Widar Halén bekrefter Designrådets syn og gir Ari Behn-serviset terningkast 1, samtidig som han anklager ham for å skygge for norske profesjonelle designere?
La meg dele et egenopplevd eksempel.
Film, scene, litteratur.
Jeg er filmregissør, filmforfatter, skuespiller og forfatter av fire romaner. Jeg er det man vil kalle en "cross over"-kunstner. Jeg er medlem av regissørforbundet, dramatikerforbundet, skuespillerforbundet og forfatterforeningen.
I fjor var jeg på mitt første årsmøte i Den norske Forfatterforening. På festmiddagen ble jeg plassert mellom to jeg trodde var mine nye kolleger. Jeg gledet meg til å bli kjent med dem.
Forfatteren på min venstre side var en mann. Han spurte meg om det var riktig at jeg hadde vært naken på film. Jeg svarte at jeg har vært naken når scenene har krevd det. Noe mer spurte han meg ikke om. Hva jeg skrev på, var han mindre interessert i. I stedet han gikk ut på dansegulvet.
Jeg ble sittende igjen med en kvinnelig forfatter. Det var tydelig at hun var pinlig berørt over å sitte alene til bords med meg. Jeg inviterte til samtale. Men det var hun ikke interessert i. Hun hadde sett filmen "Hud". Da bestemte hun seg for at hun aldri ville se noe jeg hadde laget mer, eller overhodet ha noe med meg å gjøre.
Jeg svarte at det var synd, men at jeg nå var her som forfatter. - Kan vi ikke snakke litteratur, og glemme film? Jeg har jo lest de fine diktene dine, sa jeg.
Hun avslo og sa at hun aldri kom til å lese noen av romanene mine, fordi det ikke var mulig å gå fra å være filmregissør til forfatter. Det var naturstridig, hun trodde ikke at jeg kunne skrive, og hun ville ikke undersøke om det var rett. Hun var faktisk helt sikker.
Fordommer i laugene?
Jeg har opplevd mange typer fordommer. Jeg tror ikke det har bare med meg å gjøre, jeg tror de er utbredt.
Er det slik at laugene avviser "cross over"-kunstnere? Og er det slik at den levende kunstneriske nysgjerrigheten har bukket under for ugenerøse og fantasiløse kunstsyn, der kampen for å overleve betyr å fjerne konkurrenter fra scenen - støttet av noen båstenkende teoretikere?”
