Finnskogen
- 29.04.2007 Av: Sverre Paaske
"En gräns af annat slag" var Selma Lagerlöfs beskrivelse av riksgrensen mellom Norge og Sverige. For finnskogingen på begge sider av grensa, er denne grensen bare en symbolsk gate i terrenget. Fra gammelt av har folk på begge sider av grensegata hatt nært samkvem med hverandre.

På Finnskogen finner du "ingen" som ikke har slekt på andre siden av grensen i de næreste slektsleddene. Folk arbeider gjerne på andre siden av grensen, de handler ofte der, de har venner der og går gjerne på tur hos broderfolket. Det grenseløse samfunn er blitt et slagord ut av noe som er en selvfølgelighet på Finnskogen. Finnskogleden er kanskje det fineste eksempelet på dette, der den slynger seg snart på svensk og snart på norsk side av riksgrensen. Her møter du ingen grensevakter eller stengsler. De fleste steder står det ikke engang et skilt. Finnskogen der svensk, finsk og norsk kultur møtes, er det grenseløse samfunn.

---

Se bilder fra Finnskogen

---

Bli med på tur og opplev "en gräns af annat slag".

Finnskogen - lett tilgjengelig

De sørlige deler av Finnskogen ligger kun 2 timers biltur fra Oslo-området. Bruker du 4 timer på turen, kan du komme hvor som helst i området. Det er også gode muligheter til å reise kollektivt. Gode buss- og togforbindelser finnes til Elverum og Kongsvinger. Derfra går det en god del bussruter innover skogen. Det er viktig å huske på at ikke alle busser går alle dager, og at en del busser (såkalte bestillingsruter) må bestilles senest ett døgn i forvegen. Finnskogen Tf hjelper deg med mer informasjon. Vel inne på skogen og spinettet, er det overnattingsmuligheter langs praktisk talt alle merkede ruter. Standarden er imidlertid varierende fra enkle koier til full, betjent standard.

"Finske navn"

Dersom du har studert et kart over Finnskogen, har du sikkert sett at mange geograsfiske steder har finske navn. Det er oftest mer finsk på kartene jo nærmere du kommer riksgrensen. De fleste av disse navnene er i bruk også i dag. En del steder har bare finske navn, mens mange både har finske og norske eller svenske navn. De langt fleste navn er aldri nedtegnet på kart. Dr.art Tuula Eskeland ved Universitetet i Oslo, laget i 1994 sin doktoravhandling på finske navn på Finnskogen; "Fra Diggasborrå til Diggasbekken". Denne er å få kjøpt ved Gruetunet Museum, 2260 Kirkenær.

Carl Axel Gottlund er den kanskje mest sagnomspunnende person som har vært innom Finnskogen. Han har fått tilnavnet "Finnskogens apostel" men kunne likegjerne vært kalt "Finnskogens casanova".

Gottlund var prestesønn fra Finland. Under sin utdannelse, fattet han interesse for de finske utvandrerne til Sverige og Norge. Etter en del fram og tilbake reiste han i 1821 til Solør og Värmlands finnskoger. Hans kongstanke var å vekke utvandrerne både kulturelt og samfunnsmessig. Ja, han ivret til og med for at finnebygdene på begge sider av grensen skulle slå seg sammen og danne et eget land.

Vi kan lese om Gottlunds tanker, ideer og opplevelser i hans egen svært omfattende dagbok som er utgitt på norsk av Gruetunet Museum; "Gottlunds dagbok". Boka anbefales både på grunn av historiske hensyn og utfra at den rimelig saftig skildrer personer og forhold Gottlund møter.

I dagbok kan vi lese et speilbilde av det finske samfunnet på begge sider av grensen. Gottlund prøvde å hjelpe finnene til et bedre liv. Vi kan vel si at han langt på veg vakte utvandrerne interesse for å ta vare på den finske kulturen, sin egen stolthet og dessuten startet hans reise en reaksjon som skulle føre til flere selveiere og større frihet for finnene på begge sider av riksgrensen.

Noe norsk-svensk "Finnskogrike" ble det som kjent aldri. Men hver sommer ei helg i juli, løsriver norsk finnskog seg i "Republikken Finnskogen" med hovedsete på Svullrya på Grue Finnskog; en republikk med egen regjering, eget flagg og eget visum blant annet.

Kort oversikt over Finnskogens folk, kultur og historie

Finnskogen eller Finnskogene er fellesnavnet på området vi grovt kan avgrense av Glomma i vest, Klarälven i øst, Eidskogs grense i sør og Trysilvegen (rv 25) i nord. Når denne definfsjonen er gjort, er det imidlertid viktig å huske på at finnebosettinger var vanlig en rekke andre steder på Østlandet, ja tettheten i bosettingene var en del plasser like stor som i det området vi i vag kaller Finnskogen. Det som har gitt Finnskogen en særstilling i dag, er at finnenes eget samfunn, finnekulturen om du vil, lenger sto sterkere her enn andre steder. Kulturtrekk som f.eks. språk, tenkning/religion og byggeskikk ble holdt i hevd, og dermed vokst en bevissthet på egen kultur fram. Dette skjedde ikke i samme grad i de andre finske bosettingsområdene. Likevel; vi vet altså om en rekke finske bosettinger andre steder på Østlandet, og enkelte karaktertrekk er å finne. Finske innvandrere slo seg ned så langt sørvest som i Modum, så langt vest som på vestsida av Randsfjorden (Bjoneroa), så langt nord som i Ringsaker (Brøttum) og så langt sør som i nordre del av Østfold. Kjerneområder for finsk bosetting, der tettheten var like stor som i flere områder på Finnskogen, finner vi i Aurskog-Høland (i grenseområdet mot Nes og Eidskog) og i Hurdal (særlig Skrukklia). I Oslo-området finner vi f.eks. Finnsmarka og i Nordmarka lever navn som Mago, Hakloa og Finnerud som bevis på finsk bosetting.

Finnskogen før skogfinnene

Før vi starter med Finnskogens nyere historie - det vil si tida fra ca 1640 og fram til i dag, er det på sin plass å minne om at skogfinnene ikke var de første til å bosette seg i dette området.

Norsk historie er dessverre i alle år blitt skrevet og tolket i vestlig retning. Det er germanske folk, germanske tradisjoner og germansk kulter det handler om. I skolens historiebøker er de østlige folkeslag oftest nevnt bare i en bisetning eller i bestefall med et lite underkapittel. I Sverige og Finland er forskerne langt mer opptatt av å se østover. Enkelte norske forskere, særlig de som arbeider med den skogfinske kulturen, har gjort det samme.

Fremdeles står mye igjen å dokumentere. Men jeg våger påstanden; etter istiden ble Norge kolonisert østfra av finsk-ugriske folkeslag og ikke sørfra av germanske folkeslag.

Funn av tufter og andre kulturminner på Finnskogen viser at det har vært bosetting her så tidlig som 3- til 5000 år før Kristi fødsel. Området rundt sjøen Møkeren på

Varaldskogen i Kongsvinger er best utforsket. Her er det funnet ikke mindre enn 49 steinalderboplasser.

Flere gårder på dagens Finnskogen har helt klart vært i bruk lenge før skogfinnene kom - ja før svartedauen. Tvengsberget på Grue Finnskog og Øieren på Brandval Finnskog er eksempler på det. Ellers finner vi navn med "finn" og "svea (Svedja)" i mange andre mråder enn Finnskogen. Forskning fra like etter år 1900 viser ialt 69 stedsnavn med "finn" i navnet i Sør-Norge utenom Finnskogen. Slike navn er i senere tid også registrert i store mengder på Hedemarkeen og langs elva Vorma, ja også ved Stavanger! og disse stammer fra 1300-tallet. Dette er også klare indisier på at finsk-ugrisk folk har vært bosatt i Sør-Norge tidligere.

Dette som en liten bakgrunn for å forstå folkevandringene bedre, og å sette Finnskogens historie i en større sammenheng - i en øst-vendt samenheng!

Årsaken til utvandringene fra Finland

Hvorfor reiste finnene fra Finland? For det første var Sverige og Finland ett rike på 1500-tallet. Vi må også her ta med resultat fra forskjning omkring samenes historie. Den viser at samisk befolkning en gang har vært enerådende i stort sett hele dagens Finland. Rundt 1500 ble samene fordrevet fra Savolax og Karelen - skogfinnens distrikt. Dette sammenfaller i tid med skogfinnenes innvandrign øst fra Russland til Finland og videre vestover mot Norge. Kanskje overtok skogfinnene en ledig plass etter samene i Midt-Finland?

Iallefall; det har helt siden middelalderen vært forholdsvis stor folkeflytting mellom Finland og Sverige. På Gustav Vasas tid flyttet flere tusen finner vestover. Han kommanderte side fogder til å sende over passende mengder finner som arbeidskraft. Gustav Vasa bidro aktivt til folkevandringen ved å skaffe finner som arbeidskraft ved gods og bergverk. Årsaken til denne flyttestrømmen var altså rett og slett "svigninger i arbeidsmarkedet". Det er viktig å ha med seg denne delen av historien også, da den på en måte åpner en utvandringsbølge.

-Omfanget av innvandringen

Skogfinnene som bosatte seg i grensetraktene kom i hovedsak fra Dalarne. Rundt 1620 ble det for alvor fart i innflyttingen. På denne tida er det nesten slutt på utvandringen fra Finland. Nå er det interne folkevandringer mellom ede utvandrede skogfinnene som fører til nyetableringer. Det er viktig å huske at Finnskogen og de andre bosettingene på norsk side, er siste ledd i kjeden for utbredelse av den skogfinske svedjebrukskulturen i Skandinavia. Her møtte skogfinnene dels natur som til slutt var lite egnet til svedjebruk og ikke minst; her møtte skogfinnene den nye tida som satte en stopper for svedjebruket som driftsform. I størk lengre nord og øst i Sverige; f.eks. i Tiomilsskogen og Tolvmilsskogen er de finske innslagene i kulturen ofte sterkere både nå og den gang enn de er/var på Finnskogen.

I Värmland regner forskerne med at det på slutten av 1600-tallet var oppmot 9.000 finner bosatt. I begynnelen på 1800-tallet var antallet økt til rundt 25.000 eller tett oppmot 20% av Värmlands befolkning den gang. I alt regner forskerne med at det utvandret mellom 110- og 120.000 finner til forskjellige land fra middelalderen og fram til ca 1860.

Så var det Norges tur. Grensa mellom Hedmark og Värmland, mellom Norge og Sverige, hadde aldri vært særlig marker annet enn på kartet og i form av en eller annen form for grensegate i terrenget. Ser vi bort fra ufreds- og krigsår, har ferdsel gått fritt på kryss og tvers landene mellom bestandig. "En gräns av annat slag" har forfatteren Selma Lagerlöff kalt den, et slags "merkeord" som i våre dager aktivt brukes i markedsføringen av Finnskogen. Utsagnet dekker godt den betydning eller snarere mangel på betydning grensa har hatt og har. Hvor i verden kan du ellers fritt krysse grensa hvor du vil (f.eks på Finnskogleden) enn her?

Saunaen

Da en skogfinne kom til en ny boplass var det første huset han bygde ei rie som altså er en bygning for tørking av korn. Ser du på et kart over Finnskogen, finner du navnet Rya en rekke steder. Der bodde familien inntil flere hus sto ferdig. Saunaen var også svært viktig og ble ofte bygget som hus nummer to. Saunaen hadde (og har) mange funksjoner. Den renset og herdet kroppen og bidro til å holde skogfinnene friske. En skogfinne som ikke badet badstue i alle fall en gang i uka, skulle du lete lenge etter. Saunaen var (og er) også et viktig sosialt element. Her møttes og badet hele familien og gjerne hele grannelaget; ung som gammel, mann som kvinne. Saunaen og svedjebruket var to av de aller viktigste kulturbærerne i den skogfinske kulturen.

Den type sauna skogfinnene brukte (og som også brukes på Finnskogen i dag), er helt forskjellig fra dagens badstuer her til lands. Huset er selvsagt av laftet tømmer. Det er ei luke som kan åpnes og lukkes i taket, og det er benker å sitte på; gjerne plassert langs ene veggen og midtvegs mellom gulv og tak. Midt i rommet står oppmurt en stor ovn av gråstein. Lenge før badingen starter fyres det opp inne i steinovnen. Etterhvert blir steinene svært varme. Det er forøvrig en kunst å fyre ei røykbadstue. For hard fyring fører til utvikling av branngasser, og resultatet kan bli at hele saunaen brenner ned. Røyken fra fyringen slippes rett ut i rommet; derav navnet røykbadstu. En tid etter at fyringen er avsluttet, har røyken for det meste blitt borte. Da er det tid for å starte badingen. Temperaturen i badstua blir like høy som i en moderne badstu, men den store forskjellen ligger i at varmen i ei røykbadstue er mer behagelig, liksom mykere på en måte som er vanskelig å beskrive.

Hver gård hadde i regelen sin sauna. Også i dag finnes en del slike røykbadstuer bevart. Noen av dem er også i jevnelig bruk. I tillegg er det flere steder på Finnskogen de senere åra bygget opp nye røykbadstuer etter gamle prinsipp.

Noen få ord om en annen kulturbærer i samme slengen;

Røykovnen.

Det er varmekilden og "komfyren" i bolighusene. Ovnen er her plassert i røykstuene som oppholdsrommet i skogfinnenes hovedhus heter. Det er store ovner oppmurt av stein og pusset med hvis kalk på endeveggen. Ovnen ligger gjerne i et hjørne i huset og opptar rundt 25% av plassen i rommet. Steinovnene er store varmemagasiner. Også her slippes røyken rett ut i rommet under fyring og videre ut gjennom ei luke i taket. Ovnen er også bakerovn og et par groper av stein framfor ovnen fungerer som kokeplasser. En oppfyring i disse røykovnene ga varme i flere døgn. Røykstuer finnes også i dag bevart i flere former mange steder på Finnskogen, en del av stuene er også intakt slik at ovnene kan brukes. Det er dessuten bygget et par nye røykstuer også de senere åra.

Før vi helt forlater Gottlund skal vi ta med ett forhold til: Gottlund er feilaktig tillagt en mening om at han ville samle de norske og svenske finnskoger til ett eget rike på tvers av riksgrensa. Denne forestillinge er nok Eilert Sundt sterkt delaktig i. Sundt vandret selv på Finnskogen midt på 1800-tallet og skrev i 1850 blant annet følgende: "Ja, de svenske og norske Finner, som altid havde vedblevet at betragte sig som Landsmænd, vilde ogsaa erkjendes som et Folk og danne et eget Rige, uafhængigt af Departementerne i Christiania og Stockholm". Gottlund reagerte kraftig på dette og skrev selv et nokså ironsik tilsvar: "Nordmennene trodde kanskje at min tanke var å danne et særskilt finsk kongerike på grensen mellom Sverige og Norge. For en tanke! Jeg for min del tror ikke at noe fornuftig menneske kunne bli narret til å tro på noe slikt. Det har aldri vært spørsmål om å dele opp Sverige og Norge, men bare i kommunal og særskilt kirkelig forstand å samle det folk som allerede i sin natur dannet ett folk, en slekt."

Finnskogen i nyere tid

Finsk snakket skogfinnene seg imellom på Gottlunds tid. Ingen brukte da norsk som språk internt i de skogfinske bygdene. Gottlund skriver at de aller fleste skogfinner bare kunne finsk. At det skjedde en rask utvikling, viser nedtegnelsene til Eilert Sundt 25 år etter. Han beskriver skogfinnene som tospårklige. En finsk språkforsker ved navn Aminoff, besøkte Finnskogen i 1871. Han skriver at finsk er besteforeldregenerasjonenes språk og at de unge bare i liten grad behersker språket. Ut til et stykke på 1900-tallet var finsk i bruk en del steder på Finnskogen, og det var de gamle som snakket språket. De siste som kunne flytende savolax-finsk så langt jeg kjenner til, døde så sent som på 1960-tallet. På Ritamäki på svensk side av grensa mot Varaldskogen, bodde to gamle finnegubber fram til 60-tallet. De snakket finsk seg imellom og skal ha vært blant de siste som behersket deler av det gamle språket. Helt fram til 1990-åra levde det folk på Finnskogen som kunne gjøre seg rimelig forstått på savolax-finsk. Det dag i dag i år 2000 lever det mennesker som husker foreldre eller særlig besteforeldre som snakket finsk sammen i enkelte tilfeller.

I dag er det bare enkelte ord igjen av det finske språket. Noen finnskoginger behersker enkelte finske setninger som de lærte av sine forfedre, og noen har vært i Finland og studert dagens moderne riksfinske språk. Ellers finner vi språket igjen i navn på kart ogi folks minne. Dr.art. Tuula Eskeland fra Universitetet i Oslo, har for øvrig tatt sin doktorgrad på finske stedsnavn på Finnskogen. Avhandlingen heter "Fra Diggasborrå til Diggasbekken". Det er et lærerikt skrift for den som ønsker mer detaljer om finsk språk og navneskikk.

Andre ting som vitner om skogfinsk kultur på Finnskogen i dag er bygningene som står igjen. Mange er ombygget til det ugjenkjennelige, og en del bygninger er borte. Men rester sammen med en del godt bevarte bygninger gir et godt inntrykk av hvordan arkitekturen var. Tradisjoner i form av røykbadstubading og ikke minst skogfinsk mat finner du igjen på Finnskogen. Elementer av religiøsitet hentet fra trolldom og naturtro er det også lett å oppdage dersom en vet hva en skal lete etter. Og ikke minst: Finnskogingen er nå stolt av å være skogfinne! Han og hun har fått igjen troen på se selv og sitt særegne. Mange unge er idag opptatt av tradisjonene og hvordan de kan lære mer om sine forfedre. Det er ikke lenger en skam å være "finne", snarer tvert om!

Har Finnskogen en framtid som annet enn fritids- og rekreasjonsområde? Selv om folketallet har gått dramatisk ned etter 1950, tyder det på at trenden flere steder nå er snudd. Etter 1955 raste antall arbeidsplasser i forbindelse med mekaniseringen av skogbruket. Da det ikke lenger var arbeid å få i skgen, ga ikke småbrukene nok utkomme, og slett ikke alle hadde stor nok gårdsskog til å leve av den. Derfor ble det pendling mot Oslo og for mange etterhvert permanent flytting. I dag kommer deler av dn yngre generasjon tilbake, ikke for å feriere men for å bo. En del har startet småindustri og det satses friskt på bl.a. turisme.

Vi må kunne si at ca 1970 kom vendepunktet for gjenreisning av den skogfinske kulturen på Finnskogen. Da ble initiativ tatt til å reise en minnestein med navnene på alle kjente finske slektsnavn i området. Finnskogdagene, den årlige kulturmønstringen på Grue Finnskog så dagens lys, og ikke minst; Gruetunet Museum ble etablert. Museet har etterhvert blitt spydspissen i arbeidet med bevaring og revitalisering av den skogfinske kulturen i vid forstand. På 70-tallet ble også kontakten med Finland gjenopptatt, særlig på det kulturelle plan. Denne utviklingen har fortsatt fram til i dag. I 1999 ble også den skogfinske kulturen og skogfinnene nasjonalt godkjent som en folkerettslig minoritet. Dette gir økt tyngde i arbeidet videre med å bygge opp kulturen.

Alt er imidlertid ikke rosenrødt. Sterke krefter har arbeidet og arbeider fortsatt for å utnytte Finnskogen til formål som på ingen måte er forenelig med den skogfinske kulturen og den utvikling som kan gjøre framtidas Finnskogen til noe spesielt og ulikt alle andre skogområder i Norge.

For det første vil en for sterk satsing på turisme føre til en utarming. Turisme som ikke foregår på Finnskogens premisser, vil kunne gjøre Finnskogen til en region der det rotekte skogfinske drukner. Turisme i planlagte og riktige former er selvsagt til det gode for området.

Det verste som kan skje, er dersom storsamfunnet får overkjøre det lokale. I åra fram mot 1999 gikk diskusjonen høyt om Forsvaret skulle få legge et enormt skyte- og øvingsfelt til den nordlige delen av Finnskogen. En trenger ikke være særlig flink til å spå for å forstå at det ville være totalt ødeleggende for en videre utvikling av skogen iallfall på skogfinsk grunnlag. Stortinget valgt ikke Finnskog-alternativet som øvingsområde, men på litt lengre sikt vil nok aktiviteten i det øvingsområdet som ble valgt, også merkes på Finnskogen, bl.a. med standplasser for langdistanseskyting med artilleri så langt sør som midt på Åsnes Finnskog.

Men finnskogingen er seig som finner flest, og han gir seg skjelden. Finnskogingen har fått igjen troen på at det nytter, og tror du først på at det virkelig går an, ja da er mye gjort!

---

Velkommen til

 FINNSKOGTOPPEN HELSESENTER

Bli kjent med den magiske trekanten: KOSTHOLD - TERAPI - AKTIVITET !

FINNSKOGTOPPEN er Skandinavias mest eksklusive helsehotell med utrolige 2863 m².
Hotellet har plass til 52 gjester og må oppleves med sin nydelige arkitektur, preget av kvalitet og harmoni.

Vi har som mål at en vital ferieuke på Finnskogtoppen skal være din beste investering. I et harmonisk miljø ønsker vi at du oppdager nøkkelen til et sunnere liv. Vi praktiserer lactovegetarisk kosthold med suplement av fisk og hvitt kjøtt, i kombinasjon med et omfattende aktivitetsprogram - veiledet av dyktige instruktører.

Hva du bør oppnå? Fornyet overskudd, økt velvære, ny inspirasjon og frem for alt troen på at du kan få det til.

Gjennom aktivitetsprogrammet vil du i tillegg ha mulighet til å oppleve Finnskogens spesielle natur og spennende kultur.

Rolf Sørensen

---

Reiser på Finnskogen

Finnskogen er betegnelsen på det store skogområdet som strekker seg fra Sørøst-Norge til Sørvest-Sverige. Et område som bærer på en historie mange har hørt om, men som få kjenner godt til. En historie om skoger uten slutt eller begynnelse, om myter og mystikk, om ulv og bjørn og om finner som kom hit en gang på 1600-tallet. Historien om Finnskogen er historien om et utstrakt morenelandskap der finnene fant skog nok til selvberging, og hvor kulturtrekkene etter disse ennå kan spores i språk, tenkning og tro. Det er disse sporene forfatter og fotograf Rolf Sørensen leter opp på sine reiser på Finnskogen. Gjennom en oppdagelsesreise i natur og kultur finner han bakgrunnen for skogfinnenes innvandring til Norge og Sverige, og lærer om finnenes svedjebruk, den spesielle finnrugen, om byggeskikk, jakt og fiske og folketro. I Reiser på Finnskogen beskriver Rolf Sørensen sin opplevelse av Finnskogen gjennom alle årstidene, og trekker linjene fra historien inn i dagens Finnskogen.