Han Thor Egil gledet seg til ro, natur og fiske og reiste lengre enn langt for å finne alt dette. Sammen med kamerat, han Edvart fra Harstad, fant han noe å gjøre langt inne ved Blåmannsisen. Det ble mye natur og lite fisk. Ro, ja, det går forlydene om at han sov i tre dager etter hjemkomst. Til og med hans hårrøtter føltes smertefulle og stive. Hva skjedde?

Langt inni fjellet mot Blåmannsisen.

Og hvor er så det? Kommer du fra Østlandet, eller Sør-Norge i det hele tatt, anbefales fly til Bodø. Jo, jeg hører du sier at jeg er medskyldig i flyselskapenes klimagassutslipp, men vet ikke om biltur ville bli så mye mer miljøvennlig. Putring nordover i ett eller to døgn setter sine spor det også.

Fra Bodø tar du enten buss til Fauske, ca. 6 mil, eller du blir hentet av snille mennesker. Videre transport fra Fauske skaper derimot større problemer, hvis du ikke kjenner fastboende i området, eller andre som har tillatelse til å ta seg over Sjønståvatnet, for så å avslutte med å sitte på en firehjulsmotorsykkel (ATW), eller traktor oppover i Norddalen
(husk fiskekort i Fauske).

Du kjører langs Laxå-elva, med spennende rødfisk i de grønne kulpene, inntil du skuer over den siste bakkekammen, hvor det vakre Nervatnet åpenbarer seg til høyre. Da ser du den mektige Blåmannsisen rett fram. Og da er du bare en liten dagsmarsj fra svenskegrensa, for videre fra Nervatnet, og min kompis’ Edvarts hytte, er det beina som bærer deg videre.

"Vel framme, etter å ha shaket nyregrusen i alle retninger, skrudde Edvart av
tenningsnøkkelen rett før deltaet, som Blåmannsisens drypp, bekker og elver har
skapt gjennom mange hundre år. På andre siden sto velkomstkomiteen klar. Bålet var tent, og det ble en spesiell stillhet som bare sånne steder kan frembringe. Gode håndtrykk, god latter og gnistregn fra bålvarmen.

Vi la oss ca. kl. 04.00. Da hadde vi sugd inn masse helsegevinst både i form av friskluft, gjensidig menneskevarme, og et eller annet jeg ikke husker navnet på….

          (19.07.07)

Han Edvart Pedersen, den farveglade, verdensberømte interiørspesialisten fra Harstad, skulle utvide hytta - begynte jeg å ane…. Dvs. bygge den dobbelt så stor som den var, og vel så det. Det så mao. dårlig ut med mine planlagte fisketurer opp gjennom elva videre fra Nervatnet til Mellomvatnet. Dessuten hadde hans plastbåt nærmest revnet på langs etter vinterens herjinger, og fremsto som ubrukelig. Dette lignet mer og mer på en arbeidsferie. Men jeg hadde jo fått nyss om den nærmeste framtid i løpet av natten. Da gjelder det å finne det positive i det som dukker opp. Få være utendørs 24 timer i døgnet, bli kjent med nye vennlige mennesker, og utvide bekjentskapet med de man allerede har god kontakt med fra før.

Vi bygde stillas for å fjerne gamle takplater. Men han Edvart og undertegnede veier i overkant av 200 kg til sammen. Det var i overkant, når man står midt på et par gyngende planker halvannen meter over nylagt sponplateunderlag. Den verdensberømte datt på skinka med kniven under seg, og har kanskje blitt merket for livet. Undertegnede nesten uskadd. Mottoet må være – ikke dett med kniv i kroppens nærhet, i nærhet av Blåmannsisen!

Reisverket begynte å ta form. ”Regissør” Ulf Henriksen førte oss videre i det snekkermessige. Vi andre stort sett sysselsatte som håndtlangere. Omsider fikk vi opp reisverket til østveggen, men det skjønte jeg ikke før den sto på høykant, og det sier en del om mine kunnskaper som snekker.

Utpå kvelden hadde vi til og med fått ”kontakt” med gamlehytta. Under den seansen var Øystein Rørvolls sønn Ørjan og jeg oppe i elva for å forsyne storfamilien med mat. Øystein – en av håndtlangerne og Harstad-kamerat. Fangsten ble 3 ørreter – totalvekt 300 gram. Trist, men vi måtte innrømme at det ikke kunne brukes som matauk. Det ble derimot røkt og gravet laks med poteter og smør etter midnatt. Når sant skal sies – ingen dårlig erstatning! God sovemedisin også, pluss noe jeg ikke husker navnet på… Men Edvart og jeg hadde i alle fall funnet oss to passelig fine groper å legge soveposen i. Der sovnet vi som uskyldige babyer med et sivsangerpar og deres unger over hodet for andre natt på rad, og våknet ikke før sola sto opp over Kjerringa. Nei, ikke misforstå. Fjellet bak oss har fått det navnet en gang i tiden. Og ser man godt etter, er hun ikke helt ulik ei gammel fiskerkjerring.

           (20.07.07)

Underlaget på avd. 2 av hytta var der. Men ikke noe tak, og Ulf hadde våknet av været, som ikke ville samarbeide lenger. Skydekket var sprengfullt med regn, noe som måtte ut. Det betød null frokost, og full skjerping inntil tarmene skrek. Målsetningen ble å få opp såpass underkledning på taket at vi kunne sitte tørt å spise frokost i tretida på ettermiddagen. Og vil man sterkt nok, får man det til. Tørke klær kunne vi jo gjøre senere en gang. Og før skydekket hadde tømt seg helt, sto frokostbordet tørt og behagelig. Det var bare bena som plasket rundt i et par centimeter vann på plattingen under oss.

Det skal absolutt innrømmes at midt under himmelens våte velsignelser fikk vi besøk av både oppsitter Vidar Larsen med familie, og snekkermester Per Arne Steiring. De var et velkomment tilskudd som faglig arbeidskraft og oppmuntring. Vi fikk overtalt Per Arne til å bli til dagen etter, og Vidar & co. holdt oss med godt selskap utover kvelden. Til og med Edvart og jeg ble tilgodesett med seng under tak den natta – dvs. i telt. Tidspunkt for leggetid er uklart…

    
           (21.07.07)

Vi sto opp etter sola. En god stund etter sola… For det første så vi den ikke. For det andre var det noe med at toppen ikke ville følge undersåttene i sluttet orden på vei ut i naturen et par ærend. Vi la oss igjen…

Men freden varte ikke lenge. Hytta skulle i sin helhet under tak i løpet av dagen. Det var den klare beskjeden fra de med peiling, og de som var utstyrt med hammer. Selv ble jeg forfremmet denne dagen – jeg fikk utdelt tommestokk. En milepel i min karriere som snekker. En ære rett og slett. Og litt senere fikk jeg lov å bruke sag! Det var imidlertid under strengt oppsyn av de mer erfarne i denslags. Sjokkerende var det derfor å oppleve at tommestokken ble tatt fra meg utpå ettermiddagen, og jeg så aldri mer til den. Vet ikke hva jeg hadde gjort feil. En psykisk knekk fikk jeg uansett….

Vi skulle samles rundt bålet til siste kvelden. Glemt var alle skuffelser og nesten-ulykker. Vi satt og betraktet vårt arbeid med kommentarer som sikkert hørte bedre hjemme blant de som bygger den nye operaen i Oslo. Det manglet ikke på superlativer. Henriksen var riktignok fortsatt opptatt av at det var et par centimeter forskjell oppe og nede, og at gamlehytta var en smule skeiv, og at det kunne kanskje vært mulig å rette opp mer i forhold til den, og at vi måtte få saget av det siste utspringet på gamlehytta før vi dro, og hva var det mer….perfeksjonist som han tydeligvis er?

Eieren sjøl var imidlertid storfornøyd. Han gikk rundt med sitt sedvanlige glis når ting flasker seg. Han hadde nok ikke regnet med at vi skulle få til alt dette på så få dager. Og igjen sovnet vi to ute, med et himmelsk spetakkel over våre hoder. Der var sivsangerparet i konstant arbeid med å fore sine små til å bli flyvedyktige. En sprelsk, men søvndyssende godnattsang. Ikke noe rart at dette stedet har fått navnet ”Himmelriket” blant venner.

           (22.07.07)

Vi ryddet og pakket, noe som tok omtrent dobbelt så lang tid som vi håpet. Men slik er det ofte. Hvis man har hastverk, og beregner tiden optimistisk, kan man som regel doble.
Bak oss ble Blåmannsisen fjernere og fjernere. Vi håper ikke våre klimagassutslipp skal tære den sakte bort. De neste generasjoner fortjener å oppleve denne storslagne naturen.

Jeg minnes mitt opphold i ”Himmelriket” i august 2006 også. Da satt jeg en solfylt ettermiddag på vestsiden av Nervatnet med duppen 30-40 meter ute i den nesten speilblanke vannflaten. I fjellsiden tvers over på andre siden dro en skyskygge forbi, som om den ville fortelle meg en historie om livet fra begynnelse til slutt…

se flere bilder fra turen her.

SKYSKYGGEKJEFTEN

Skyskyggekjeften
gafler seg bortover bratta
Ungdommen tråkker fra bunnen
Men mange faller fra før de når jomfrugrønna
som sniker seg oppover i irrganger
til alt stopper i bratt og brunt
og svart og hvitt
slik vi kom

Men ingen forstår
det store raset før
Alt er over

Thor Egil