31.10.2007 Av: Sverre Paaske



Bare Werner, boka om Jan Werner Danielsen kom ut i dag. En bok skrevet av hans far, Thor-Egil Danielsen, og bli med inn i et stort fotogalleri, her på helsegevinst.no, fra den unge Werner med familie og venner.

FOTOGALLERI: JAN WERNER DANIELSEN BILLEDGALLERI 0-17 ÅR

” Jeg er en menneskekjenner, jeg er venn, jeg er uansvarlig, jeg er ansvarlig, jeg er pen, jeg er dørmatte, jeg er diplomatisk, jeg er seksuell, jeg er unnvikende, jeg er feig, jeg er tøff, jeg er naiv, jeg er sanger, jeg er snill, jeg er tålmodig, jeg er tilgivende, jeg er usikker, jeg er flink, jeg er dårlig, jeg er mann, jeg er onkel, jeg er sønn, jeg er sårbar, jeg er ydmyk.”

Slik oppsummerte Jan Werner sine tanker om seg selv i sin notatblokk fra 2005.

Han var sanger. Han var sangen, og nå er sangen borte, men levende for utrolig mange som fant helsegevinst i hans sang og ikke minst hans engasjerte måte å være på.

Det er mange som ble løftet frem til en litt bedre tilværelse og han ble en ”knagg” som mange fant glede i å henge noe av seg selv på, og de fikk hundrefold tilbake.

Hva er meningen med livet Jan Werner?
- For meg er det å finne ut hvem jeg er. Og forsøke å leve med meg selv. Utover det er familie, venner og kjæreste jeg lever for.

Er det noe du angrer på i livet?
- Jeg angrer på at jeg har vært så naiv. Det har gitt meg mange dårlige opplevelser.

Hvordan vil du bli husket?
- Et ubehagelig spørsmål. Jeg er redd for å bli gammel allerede. Nei, jeg vil bli husket som en bra sanger og som en karismatisk og snill person.

Hvilken ekstrem egenskap skulle du ønske du hadde?
- Jeg skulle ønske jeg kunne se inn i framtida. Siden jeg er så redd for å bli gammel.

Hvis himmelen fantes, hva ville du Gud sa idet du ankom?
- Håper han sier: ” Deg har vi ventet lenge på.”

Ja, himmelen fikk sin forsanger.

FOTOGALLERI: JAN WERNER DANIELSEN BILLEDGALLERI 0-17 ÅR

Sitat fra en samtale med Jan Werner fra boka, Bare Werner skrevet av Thor-Egil Danielsen. Utgitt på Juritzen forlag.

I etterkant har Thor Egil skrevet følgende til Helsegevinst.no:

Sannheten om Jan Werner

Det er en historie som spenner seg fra han ble født, til han døde den 28. september 2006. Etter denne datoen satt vi som foreldre og lurte på hva som hadde skjedd. Den første tiden etter denne datoen levde vi i en slags ”boble,” hvor vi ikke tok virkeligheten innover oss. Vi tenkte at han dukker vel snart opp igjen med sitt hvite smil i døra hjemme, fordi han bodde så mye i Oslo-området etter han ble landskjent etter Talentiaden, som 17-åring i 1994.

 Hadde han bodd hjemme i årene etter dette, hadde det nok blitt værre. Da hadde en ”vegg blitt borte.” Men ikke misforstå – vi føler det på samme måten nå. Han kan ikke erstattes. Han var spesiell fra han var veldig liten. Men det kan mange si om sine små. Vi ble i tillegg minnet på det av mange i vår familie, nabolaget, og bygda.

 Det var noe med denne gutten som ikke andre hadde.
Mange år senere slo han gjennom som sanger og artist. Talentiaden i 1994, innledningen til OL på Lillehammer i 1994 vant han blant annet mot alle slags talenter i alle musikksjangre. Siden den tid jaktet media på den litt feminine Jan Werner, eller bare Werner som vi i familien kalte han i alle år, og fikk aldri noe svar på hvem Jan Werner var som privatperson. De tilbød alle slags kompensasjoner bare han kunne fortelle hvem han var privat, men JW sa nei. Han hadde en plan om når han ville fortelle om sitt privatliv. Media overså, eller overdrev det, fordi de hadde salgstall å ta hensyn til. Det kunne nok hende at de skrev mer, eller mindre enn de tenkte og vurderte.

Jan Werner ble 30 år gammel, etter et liv fylt av positive opplevelser, men også nedturer. Han døde av hjertesvikt – men igjen – media ”ville” ha det til at det var selvmord. NÅR skal man få den arbeidsgruppen til å forstå begreper som anstendighet, moral og virkelighet? Vi som familie visste øyeblikkelig da vi fikk vite om JWs død at dette ikke var selvforskyldt. Vi visste at dette ikke hadde noe med suicidalitet å gjøre.

 Men media spekulerte allerede fra første dag. De var som ulver etter bytte og blod.
Det var derfor merkelig nok godt å få avklart at hans dødsfall nettopp VAR hjertesvikt, og ikke noe annet. Hans tid var omme. Ingen kunne endre på det. I hvert fall ikke media.

Jeg/vi, som en del av den nære familie fikk spørsmål, før jul 2006, om jeg/vi kunne skrive en biografi om JW. Da var det allerede klart at noen kom til å gjøre det uansett – en journalist ”eller tre.”

Etter familieråd ble vi enige om at jeg skulle forsøke – en vanskelig oppgave psykisk, men også sorgterapi etter hvert. Du må se din sønns liv ansikt til ansikt fra ende til annen en gang til, og det kan være både tøft og lindrende.
Da boka ble ferdig, etter ¾ år, satt jeg med en merkelig følelse. Jeg visste jeg hadde fortalt sannheten om JWs liv, så langt jeg var i stand til det – en prosess som tømte meg for krefter, men likevel en lettelse å sette et foreløpig punktum for noe som har plaget både JW og oss i mange år. Sorgprosess kaller man altså det. Mange hadde, og har, meninger om JWs liv. Vi som har kjent han siden han ble født vet uansett best.

Onsdag den 31. oktober 2007 opprant med at vår eldste sønn Henning meldte seg og spurte ”hva i all verden er det Dagbladet driver med nå??” Jeg tuslet ned til pc-en, og så at de hadde gjort seg skyldig i brudd på skriftlig avtale med forlaget, brudd på sperrefristen med forlaget, og moralsk ikke brydd seg om hva de hadde lovt.

Dette betrakter forlaget, og vi som familie, som alvorlige tillitsbrudd. Det er det man på godt norsk kaller dårlig moral, med juridiske undertoner. Hvor langt har egentlig pressen lov til å gå uten å overholde frister og avtaler? Ingen vet, fordi den slags rettssaker vel aldri har blitt gjennomført, så vidt jeg vet.
Men jeg lærte da jeg var liten at det er stygt å lyve. Det sitter i ryggraden min. Har enkelte deler av media aldri hørt om den uttalelsen – eller tror de at frekkhet helliger målet?

Mvh. Thor-Egil Danielsen (far først, og nå også forfatter)