Ikke glem oss! - 22.01.2008 Av: Une Fremstad

Søsken av kronisk syke barn. ikke glem oss!

Jeg har ofte undret meg over at ikke søsken blir mer medregnet når et barn blir sykt. Når det skjer en slik krise i familien, er det hele familien som blir rammet, også søsken.

Ofte vil det gagne søsken å være ærlig og la dem være med i prosessen, dette fordi barn har samme behov for bearbeiding og informasjon som oss voksne, men kanskje på en annen måte. Som så mange andre har vi også et barn til. Med all oppmerksomhet og tankevirksomhet knyttet til Amunds sykdommer, fikk vi oppleve utfordringen med storebror som søkte oppmerksomhet og som var sjalu. Spesielt i starten av sykdomsforløpet når vi var så opptatt av de nye sykdommene. Nå opplever vi derimot at storebror Jørgen på 9 år også passer på at Amund måler blodsukker, og han har lært mye om diabetes 1 og cøliaki.

Prøv ikke å glemm søsken, husk at de har de samme følelsene, grensene og behovene som oss foreldrene, men de har enda vanskeligere for å formulere dem. Ta dem med i prosessen og snakk med dem. Veldig oftet er forestillingen til barn verre enn virkeligheten, derfor er det kjempeviktig å være ærlig ovenfor dem. Barn har mye lettere for å forstå enn hva vi tror. Ofte kan de overraske oss voksne med sin forståelse, og omtanke. Under vårt sykehusopphold valgte vi noen kvelder der den ene av oss var hjemme med Jørgen, mens den andre var på sykehuset. Da fikk vi tid og ro til å prate sammen, og Jørgen kunne komme med spørsmål og tanker. Etter at vi kom hjem fra sykehuset ble det omveltninger for HELE familien, og ikke minst for storebror.

Jørgen sa til oss: << Det er ikke lett å være storebror til Amund, vet du. Når han skal måles, er det ofte at jeg får beskjed om å vente. Når han skal få medisin så må jeg være helt stille fordi dere må høre at pumpa har riktig lyder. Alt var mye lettere før Amund fikk diabetes. Dessuten når Amund er lav og han begynner å krangle, er det ofte jeg som får beskjed om å være grei, selv om det var Amund som begynte.>>



Slik oppleves det av og til for storebror, noe som førte til at vi fikk åpnet øynene våre og så at det ikke var så lett for han heller. Senere har vi sørget for å få mer egentid med Jørgen. Jørgen har nå i ettertid tatt mye ansvar for Amund uten at vi har pålagt han det. Han <> broren sin godt, og sier fra hvis han tror Amund har lavt blodsukker. Ved at Jørgen har tatt ansvar viser han tydlig at han er stolt av seg selv fordi han vet og kan så mye om Amunds sykdommer. Jørgen har den senere tid også sørget for at blodsukkeret måles og resultatet skrives på en lapp dersom vi ikke er tilstede når Amund vil ha mat. Det er flott å se at guttene samarbeider og at begge vet hva som må gjøres. Husk at barn er i utgangspunktet motivert til å vise omsorg. Jeg har et innstendig ønske om at helsevesenet også ser disse søskene, og tar dem med i prosessen. Husk at det er ikke bare den kronisk syke som påvirkes, men hele familien innbefattet søsken.

For å minske belastningene er det viktig at barnets innsats blir lagt merke til, og at barnet får bekreftelse av voksne. Det er avgjørende at noen bryr seg om hvordan barnet har det. Ikke si at barnet er flink, spesifiser det mer. Si konkret hva barnet er flink på, dette vil styrke selvfølelsen, og oppleves som positiv bekreftelse på det de gjør. Barn kan fint gjøre en hel del oppgaver, men man må være bevisst at det er voksne som har ansvaret for situasjonen. Husk dette!!

kilde: diabarn.no