15.11.2008 Av: Sverre Paaske



C-vitamin er visst ikke negativt for kjemoterapeutisk behandling likevel, eller har det noen gang vært det? Hvem mener hva og hvilken agendaer har lurt i bakgrunnen. Er de der fremdeles? 

Denne gang er det US Memorial Sloan-Kettering Cancer Center som tar en sveip mot vitamin C fordi det ’reduserer’ virkningen av kjemoterapi. Når vi blir fortalt at så lite som 100 mg vitamin C kan motvirke behandling med kjemoterapi, da er det på tide å lukte lunten.

Ikke skal la deg forskrekke med tanken på ditt daglige glass med appelsinsaft, gjør deg selv den tjeneste å lese den komplette utgaven fra OMNS nyhetsbrevet, som gir riktige fakta om Vitamin C og kreft.

Kort fortalt: Rapporten fra Sloan-Kettering Cancer Clinic (SKC) som påstår at vitamin C ikke må tas sammen med kjemoterapi, er et dårlig stykke forskningsarbeid. For det første er ikke dette en studie av vitamin C, men av en beslektet oksidant: dehydroaskorbat.

Dette stemmer ikke med etablerte funn, som viser at både vitamin C og dehydroakcobat er selektive anti-kreftsubstanser. Andre tidligere studier indikerer at vitamin C forsterker effekten av kjemoterapi og reduserer bivirkningene. Rapporten fra SKC nevner ikke engang denne eksisterende litteratur – antagelig fordi den sår tvil om gyldigheter av deres arbeid. Påstanden om at vitamin C kan være skadelig for kreftpasienter er uforsvarlig, både forskningsmessig og etisk.

Hvis kjemoterapi ikke virker skal vi da skylde på vitamin C?
Da Memorial Sloan-Kettering Cancer Center annonserte at vitamin C kunne redusere virkningen av kjemoterapi, utbasunerte mediene dette vidt og bredt. Men før kreftpasienter kaster sine vitamin C-tilskudd, trenger de å kjenne til resten av historien:

De fleste medier rapporterte pliktskyldig forskernes påstand om at 2000 mg vitamin C ’hemmet effekten av kjemoterapeutiske medisiner’. Men kun noen av mediene siterte en av studiens forfattere som utrolig nok uttalte at ’Hvis man tar så lite som 100 mg pr. dag’ kan dette ’være skadelig’ under kjemoterapi.

100 mg ’kan være skadelig’? Det tilsvarer vitamin C i noen få glass appelsinjuice. Noe er veldig galt her.

For det første, denne forskningen involverte mus som fikk implantert kreftsvulster; det var ikke en test på mennesker. En studie på mus er noe helt annet enn en studie på mennesker. Denne klare forskjellen innrømmet rapportens forfattere.

Men i tillegg er det en mer grunnleggende og trolig mye viktigere faktor som ikke ble tatt hensyn til: alle mus produserer sitt eget C-vitamin. Mus produserer faktisk ganske mye vitamin C. Justert for kroppsvekt produserer mus tilsvarende 10.000 mg vitamin C pr. dag. Utrolig nok: syke mus produserer enda mer. Mus som får implantert svulster blir syke mus.

For det andre: Tidligere forskning har demonstrert at mus med kreft reagerer godt på en terapi med høye doser av vitamin C. En studie fant at ’Med en økning i mengde askorbinsyre er det en tydelig reduksjon i ”first-order rate constant”* for utbrudd av den første spontane brysttumor…

Slående forskjeller ble observert mellom grupper med 0,076 % askorbinsyreinntak og kontrollgruppene, som selv produserer vitamin C.  En annen studie konkluderte med at: ’En uttrykt effekt av C-vitamin, med hensyn til reduksjon i insidensen av og forsinkelse i utbruddet av ondartede svulster, ble observert – med høy statistisk signifikans.

Etter 20 uker hadde fem ganger så mange mus i null-askorbat gruppen utviklet alvorlige svulster som musene i høy-askorbatgruppen. Interessant nok, da denne forskningen første gang ble publisert, ble den ignorert av media med begrunnelsen at musestudier ikke er spesielt gyldige for mennesker.

For det tredje, musens evne til selv å danne C-vitamin, og i store mengder, er en oversett problemfaktor som meget godt kan gjøre hele eksperimentet ugyldig. Hvis Sloan-Kettering-teamet hadde prøvd sitt eksperiment på marsvin, kunne deres resultater vært svært annerledes.

Marsvin likner mye mer på mennesker ved at de ikke selv kan lage det C-vitamin de trenger. For sammenlikningens skyld behandlet forskerne også null-tilskuddsmusenes svulster med kjemoterapi. Cellegift fungerte helt fint på disse musene, som forskerne selv innrømmet. Og hver av disse musene produserte selv en kroppsvekt-ekvivalent på 10.000 mg vitamin C pr. dag, selv om de ikke fikk ekstra tilskudd.

Så hvordan kan det ha seg at 10.000 mg vitamin C ikke interfererer med kjemoterapibehandling, mens 2000 mg – eller så lite som 100 mg – tilsynelatende gjør det?

En generell anbefaling som advarer pasienter mot å ta vitamin C tilskudd, ikke engang 100 mg, er uansvarlig. Det er umulig å rettferdiggjøre en advarsel mot å ta 100 mg vitamin C daglig, når ens forsøksdyr selv lager tilsvarende hundre ganger mer enn denne mengden, og kjemoterapibehandling av denne gruppen fremdeles ble rapportert som effektiv.

Man kan ikke få det begge veier. Hvis en egenprodusert 10.000 mg dose C ikke hemmer behandling, kan det ikke være noen reell interferens eller reduksjon med et tilskudd på 2000 mg. Og i hvert fall ikke fra 100 mg.

Studien rapporterte om reduksjon i svulststørrelse i begge grupper av mus som fikk cellegift. Det er ikke overraskende. Kjemoterapiens påståtte suksess er basert på reduksjon av svulster. Men svulstreduksjon, selv om det er positivt, er ikke noen sikker indikator på langvarig overlevelse etter kreft.

Som kreftforsknings-kritikeren Philip Day sier det, mange pasienter er ’kurert, men døde’ etter fem år, noe som knapt kan anses som langvarig overlevelse. Day skriver at dette ikke er fordi kreftspesialister ikke prøver, men beskriver kjemoterapiens dilemma slik: ’Man kan være uhederlig, eller man kan ta hederlig feil.’

Sloan-Kettering-gruppens studie synes å ha oversett det vesentlige punkt at C-vitamin ikke bare er en antioksidant. Inne i kreftsvulster fungerer det også som en pro-oksidant, og dreper ondartede celler.

Dr. Steve Hickey fra Manchester, UK, kommenterer det slik: ’I essens synes rapporten å være temmelig på villspor, og viser en mangel på forståelse av C-vitaminets tosidige natur i kreftsvulster. Kjemoterapi har etter mer enn 40 års kliniske tester vist seg ikke å fungere på de fleste svulster, og bruk av kjemoterapi virker mot sin hensikt.’

Cellegiftmedisiner har kommet og gått; femårs overlevelsesrate for kreft som behandles med kjemoterapi har vært praktisk talt uendret i årtier. Dessverre er det bare vel 2 % av alle kreftformer som reagerer på kjemoterapi.

En forskningsrapport konkluderte med at ’Det totale bidrag fra kurativ og adjuvant cytotoksisk kjemoterapi til 5-års overlevelse hos voksne var estimert å være 2,3 % i Australia og 2,1 % i USA… kjemoterapi gir bare et mindre bidrag til overlevelse etter kreft.  For å rettferdiggjøre den fortsatte finansiering og tilgjengelighet av medisiner som brukes i cytotoksisk cellegiftbehandling, er det sterkt behov for en rigorøs evaluering av kostnadseffektivitet og av effekt på livskvalitet.’

Kanskje denne nye, godt publiserte studien skyldes en voksende erkjennelse av at kjemoterapi er stort sett ineffektiv, og at man søker etter årsaken til dette. C-vitamin bør ikke gjøres til syndebukk.

C-vitamin i doser på godt over 100 mg daglig er kjent for å hjelp til å hindre kreft.  For nærmere 30 år siden konkluderte en gjennomgang med at ’Mange faktorer involvert i verts-resistens mot neoplasia er avhenging av at askorbat er tilgjengelig.’  Helt siden 1970-årene har mange velskrevne studier konkludert med at svært store doser av C-vitamin forbedrer både livskvalitet og livslengde hos kreftpasienter, ettersom de alle har signifikant mangel på askorbinsyre.’

Når C-vitamin ble gitt intravenøst, ble ’middels overlevelsestid mer enn 4,2 ganger så lang for mennesker som fikk askorbat… Denne enkle og sikre form for medisinering er av stor verdi i behandlingen av pasienter med langt fremskredet kreft.’  Andre kliniske tester har bekreftet dette over flere tiår.

Enda viktigere er det at nyere forskning tyder på at høye doser med C-vitamin er selektivt giftige for kreftceller. Dette betyr at C-vitamin kan fungere ganske likt den måten kjemoterapi antas å gjøre, men uten dennes alvorlige bivirkninger. ’En behandlingsplan med daglige farmakologiske askorbatbehandlinger reduserte signifikant vekstraten for svulster i eggstokker og bukspyttkjertel, samt glioblastomer, hos mus. Lignende farmakologiske konsentrasjoner ble oppnådd hos mennesker som ble gitt intravenøst askorbat.’

Å ”advare” folk mot å ta ekstra tilskudd av C-vitamin vil svekke individets motstand mot kreft, øke forekomsten av denne forferdelige sykdommen, og forkorte overlevelsestiden. En kyniker vil kunne si at de også vil skape et større marked for kjemoterapi.

Er C-vitamin en kommersiell konkurrent til cellegift?
For å svare på dette spørsmålet, er man blir nødt til å se på hva som synes å være en alvorlig interessekonflikt hos Sloan-Kettering.  Bristol-Myers-Squibb produserer kjemoterapeutiske medisiner. I henhold til et DEF 14A SEC dokument, datert 22. mars 2006, er styreformann hos Bristol-Myers-Squibb også direktør hos Coca-Cola Company, og ærespresident for Memorial Sloan-Kettering Cancer Center

En tidligere styreformann hos Bristol-Myers-Squibb var direktør i The New York Times Company. Han var også vise-styreformann i Board of Overseers og Board of Managers hos Memorial Sloan-Kettering Cancer Center, og leder for Board of managers hos Sloan-Kettering Cancer Research.

Noen kilder hevder at det er enda flere Bristol-Myers-Squibb direktører som har eller har hatt stillinger i styret for Memorial Sloan-Ketterin Cancer Center.

Positive anbefalinger av C-vitamin som kreftbekjempelse er ikke i noe farmasøytisk selskaps interesse. Å skremme publikum vekk fra C-vitamin kan være lønnsomt. Det synes som Sloan-Kettering er forutinntatt. Det samme er mediarapporter som angriper vitaminer.

Hvis Sloan-Kettering-studiens anbefalinger om ikke å ta 2000 mg, ikke engang 100 mg, av C-vitamin følges, vil det helt sikkert bli en økning i antall mennesker som trenger kjemoterapi.

Kilde: www.fritthelsevalg.org