Bøker gir helsegevinst og ny og ofte ubrukelig visdom
- 09.04.2007 Av: Sverre Paaske
Helene Uri og hennes bok, ”De beste blant oss,” intet untak. ”Ustyrtelig morsomt.” ifølge Dagbladet og ”400 svært underholdende og velformulerte sider.” sier Adresseavisa. ” Nuvel” sier jeg.

Ingen Påske uten bok. Jeg ble fanget av bokens tittel og impulsivt kjøpte jeg ” De beste blant oss”, og om ikke min verden ble forandret, ble jeg oppmerksom på at det finnes spisskompetanse på de fleste områder.

Side 11: Hvordan bøyer barn substantiv i år 2108? En futuristisk – morfologisk studie. Ja dette bærer bra av sted. Dette varte og rakk fram til side 25. Der hadde bokens, Edith, fordypet seg i en diger bok om insekter, utgitt av Norsk selskap for entomologi, mye tekst og lite bilder. Det varte og rakk frem til side 32.

Og der havnet vi i den understeriliserte hermetikkboks, universitetet, som befinner seg i en tilstand av kronisk botulisme og kartongrødvin.

Kartongrødvinen hadde gjort bokens kvinnelige person elokvent, og bevisst på at universitetet var noe hun skulle være på til evig tid. Hvor ellers?

Når man har brukt ti-femten år på å lære seg vokalene i swahili eller metriske mønstre i Emily Dickensens lyrikk, har man ikke akkurat opparbeidet seg kompetanse samfunnet skriker etter. Men det konkluderes med at det er mye ren forskningsglede og faglig entusiasme også, det er sterk tro på kunnskap, en urokkelig tillit til vitenskapen.

Og den tilliten varte og rakk til den store ” Lingvistikk-konferansen” på side 35, i regi av Vrije Universiteit i Amsterdam. Ja man reiser i dette miljøet også utenlands, ganske ofte, for å lytte til” The Fourth Symposium on Language Changes in the Future.” Og det reiser videre til den store morfologikonferansen like ved Graz der vi får innføring i Instituttet for futuristisk lingvistitt.

Der lærte jeg om, ”futling”, og dens forteffelighet og betydning for fremtidig forståelse av omtrent alt. – Ganske fiffig skrevet må vite og Edith Rinkel likte det hun skrev om at konteksten alltid vil klargjøre om fremtidens språkbrukere refererer til skjede eller kjede.

Ja nå begynner det å skje noe begjærlig og mellomenskelig.

Hva skjer? Er det haplogi, elisjon, metastase eller er det rett og slett begjær? Nei det er vel en assimilasjon. Det bør det i hvert fall være. Pål Bentzen, bokens hovedperson, snakker lenge og begeistret om skjønnheten i morfologi, om vakre, matematisk oppbygde paradigmer. Jo dette måtte være begjær.

-Wow, nå begynner det å skje noe. Staffan, svensken, tenker på eskimoene og deres mange ord for snø. Hvor mange ord tror egentlig folk at eskimoene har på snø? -Sikkert flere hundre sier datalingvisten. –Og hvor mange er det i virkeligheten?

-Er det ikke fem eller noe lignende? sier skjønnheten Lone. –Riktig, sier Pål. Han er full, han kjenner låret hennes trykke mot sitt. Han trykker igjen, og låret hennes forblir der det er, forjettende og varmt.