Homeopati
- 11.04.2007 Av: Sverre Paaske
Ordet homeopati kommer av de greske ordene "homoios", som betyr lik eller lignende, og "pathos", som betyr sykdom. Dette avspeiler homeopatiens hovedprinsipp - likhetsloven. Likhetsloven postulerer at sykdom kan leges av et stoff, som ved utprøving (se senere avsnitt) har kunnet fremkalle symptomer som ligner pasientens symptomer.

Gammel behandlingsmetode satt i system av tysk lege

Det var den tyske legen og farmasøyten Samuel Hahnemann (1755-1843) som først satte homeopatien i system. Han ble i sin tid betraktet som en av Tysklands fremste leger. Hahnemann behersket åtte språk og brukte sine kunnskaper til å oversette medisinsk litteratur. Det var under oversettelsen av Dr. William Cullens "A Treatise on Materia Medica" at han kom på sporet av det homeopatiske prinsipp. Her stod det blant annet at malariamedisinen kinin foruten å kurere malariafeber også kunne fremkalle malarialignende symptomer. Dette syntes Hahnemann virket underlig og bestemte seg for å teste ut medisinen på seg selv. Til sin forbauselse utviklet han typiske malariasymptomer. Han gjentok forsøket flere ganger og fikk kolleger til å gjøre det samme. Alle utviklet de samme malarialignende symptomene. Dette var begynnelsen på en periode med eksperimentering og videre utforskning som varte i seks år før han publiserte sine oppdagelser om likhetsloven.

Det homeopatiske prinsipp er beskrevet allerede i gamle indiske, greske, kinesiske og jødiske skrifter. Hippokrates (460-377 f.Kr.) postulerte at "sykdom elimineres gjennom midler som kan fremkalle lignende symptomer".

Paracelsus (1493-1541) hevdet også at "det samme må helbredes med det samme": similia similibus curentur. Paracelsus var skeptisk til den romerske legen Galéns medisinske teorier, blant annet hans hovedprinsipp contraria contrariis. Contraria-prinsippet dominerer fortsatt dagens konvensjonelle medisinske tankegang og innebærer bruk av medisiner som fører til en tilstand som er motsatt av sykdommens hovedsymptomer.

Homeopatisk behandling stimulerer kroppens evne til å lege seg selv

Kroppen har en naturlig evne til å helbrede seg selv. Eksempler på dette ser vi når man får tilbake overskudd og arbeidslyst etter søvn og hvile, når forkjølelse, influensa og øreverk går over av seg selv, og når en hudskade gror uten ytre tiltak. Dette er tegn på kroppens iboende evne til å gjenopprette og gjenskape indre orden og harmoni. Homeopati er en behandlingsform som utnytter denne evnen gjennom bruken av likhetsprinsippet.

Helse er frihet fra begrensninger

I homeopatien defineres helse som "frihet fra begrensninger og disharmoni på det mentale, emosjonelle og fysiske nivå". En tilstand av dynamisk likevekt (homøostase) foreligger i alle deler av organismen. Dynamisk likevekt innebærer at orden og harmoni (helse) dominerer over forfall og kaos (sykdom).

Selv om kroppen stadig utsettes for belastninger som forskyver dens likevekt mot uorden, er en velfungerende og sunn organisme i stand til å gjenopprette ny balanse hele tiden. Helbredelse fra sykdom betyr at kroppens dynamiske likevekt er gjenvunnet. Vi får tilbake vår naturlige evne til å utfolde oss på alle plan, og oppnår større kreativitet, overskudd og glede. Man bruker begrepet dynamisk, da organismens likevekt ikke er statisk, men stadig skifter i takt med forandringer i ytre og indre forhold.

Hva forårsaker sykdom?

Ifølge homeopatisk sykdomsforståelse utvikles sykdom som følge av et samspill mellom predisponerende og utløsende faktorer. De predisponerende faktorene kan være nedarvede eller ervervede svakheter (av Dr. Hahnemann kalt miasmer) som disponerer kroppen til å utvikle bestemte lidelser. Eksempler på utløsende faktorer er psykiske, sosiale, livsstilsmessige og miljømessige forhold som over kortere eller lengre tid overbelaster organismen.

Systematisk utprøving av medisinene

Likhetsloven innebærer at et stoff som i normale eller store doser er i stand til å fremkalle visse symptomer, i små doser kan brukes for å lege en sykdomstilstand med et tilsvarende symptombilde. De som arbeider med homeopati, er derfor særlig interessert i utdypende kunnskaper om forskjellige stoffers sykdomsfremkallende egenskaper. Hovedtyngden av denne kunnskapen er kartlagt via systematiske utprøvinger på friske mennesker (i tillegg kommer blant annet nedtegnelser fra forgiftninger i naturen og overdosering ved bruk innen folkemedisinen og den konvensjonelle medisinen). Stoffene gir da en lett forstyrrelse i organismen hos testpersonene. Dette resulterer i et symptombilde (kalles et legemiddelbilde i homeopatien) som gir grunnlaget for valget av homeopatisk middel

For eksempel kan planten Podophyllum peltatum benyttes ved magesyke, da utprøvingssymptomene blant annet innebærer mage- og tarm forstyrrelser i form av plutselig trang til avføring, diare, kvalme og oppkast. Belladonna-urt (Atropa belladonna) er en viktig homeopatisk medisin ved febertilstander. Utprøving fører til hetefølelse, tørrhet i hud og slimhinner, tørste, kraftig rødme og hurtig puls og åndedrett. Alt dette kan være symptomer ved feber. Et godt eksempel fra hverdagen er koffein, et alkaloid som finnes i kaffe og te. De fleste som drikker kaffe, har merket drikkens stimulerende effekt. Ifølge farmakologiske studier (innen vanlig medisin) stimulerer koffeinet hjernevirksomheten, øker reaksjonsevnen og fører til økt våkenhet. I for store doser kan stoffet lett føre til søvnforstyrrelser og hjertebank. Ifølge det homeopatiske prinsipp vil kaffe (coffea cruda) når den gis som medisin ved lignende tilstander, for eksempel søvnvansker forårsaket av for høy aktivitet i tanker og nervesystem, få en motsatt effekt, altså virke beroligende og søvndyssende.

Det må understrekes at både ved utprøving og behandling gis de homeopatiske medisinene oftest i såkalt potensert (trinnvis fortynnet) form. Ved riktig bruk risikerer man derfor aldri å påføre verken testpersonene eller pasientene noen form for forgiftning, eller utsette dem for bivirkninger av medisinene.

To typer medisinsk virkning Homeopatien anerkjenner to typer virkninger ved ethvert medisinsk stoff. Den ene er primærvirkningen, som en stoffets direkte effekt på kroppens prosesser. Den andre er sekundærvirkningen, som oppstår som følge av kroppens kompenserende reaksjon mot stoffet. I eksemplet med kaffe i avsnittet ovenfor, er primærvirkningen koffeinets stimulerende effekt og sekundærvirkningen den beroligende effekten. Ved utprøving oppstår alltid begge disse typene virkninger i større eller mindre grad. Ifølge den homeopatiske tankegang griper primærvirkningen forstyrrende inn i kroppens funksjoner og utløser sekundærvirkningen, som er utrykk for at kroppen søker å gjenopprette balansen. Sekundærvirkningen representerer ifølge homeopatien kroppens naturlige evne til å lege seg selv. Ved homeopatisk behandling gis et stoff som har produsert en primærvirkning (kjent fra utprøving) som i størst mulig grad ligner på sykdomsforstyrrelsen. På denne måten utløser man en sekundærvirkning som ikke bare motvirker stoffets forstyrrende effekt, men som motvirker selve sykdommen.

Hva betyr en helhetlig behandlingsform?

Homeopati er en helhetlig behandlingsform. Alle pasientens symptomer inkluderes i behandlingsstrategien, og målet med behandlingen er ikke bare å fjerne de lokale sykdomssymptomene, men også å styrke pasientens generelle tilstand.

Homeopati er en individuell behandlingsform. Pasienter som ifølge konvensjonelle medisinske kriterier ville få samme diagnose, kan etter en homeopatisk vurdering ha behov for helt forskjellige medisiner, fordi det totale symptombildet etter en slik vurdering kan variere mye fra individ til individ. Dette omfattende symptombildet kommer ikke istedenfor, men utfyller den medisinske diagnosen.

Hva menes med individuell behandling?

Innen konvensjonell medisin defineres sykdom som en tilstand forårsaket av en forstyrrelse i organfunksjoner og vev, og kjennetegnet ved bestemte symptomer og tegn. Etter en medisinsk anamnese og undersøkelse grupperes symptomene i forhold til vedtatte sykdomskategorier. Dette gjøres for å lette og effektivisere arbeidet med å stille diagnose og gi behandling. Vi kan bruke artritt som eksempel. Sykdomsnavnet reumatoid artritt brukes om en gruppe symptomer som omfatter smerter, hevelse og stivhet i ett eller flere ledd. Ofte finner man ved blodprøve også positiv RF (revmatoid faktor). Denne sykdomskategoriseringen fører til en standarisert behandling bestående av bestemte medikamenter og tilleggsterapier (f.eks. fysikalsk behandling). Men går man nærmere inn på hvert enkelt sykdomstilfelle, ser man at det er store individuelle forskjeller. Disse forskjellene sier noe om pasientens særegenheter, og er nøkkelen når homeopaten skal finne en individuelt tilpasset medisin. La oss klargjøre med et eksempel. I homeopatien er Bryonia alba (svartgallbær) og Rhus toxicodendron (giftsumak) planter som er hyppig indisert ved artritt. Bryonia forordnes hvis pasienten er følsom for varme og har verking og smerter i leddene som forverres av den minste bevegelse. Pasienten føler seg bedre når det er kjølig og leddsmertene bedres av ro og hvile. Rhus toxicodendron vil være indisert når pasienten har det motsatte symptombildet, idet leddsmertene her blir bedre av bevegelse og verre av ro og kuldepåvirkning. Her gis altså to forskjellige homeopatiske medisiner ved samme sykdom fordi de typiske reumatiske symptomene (smerter, stivhet, hevelse osv.) er farget av individuelle forskjeller.

Alle symptomer er viktige for homeopaten

Innen homeopatien oppfattes en stor del av symptomene som uttrykk for organismens kamp mot sykdommen. For eksempel er feber en viktig del av kroppens forsvar ved infeksjoner. Homeopater er derfor skeptiske til all behandling som lindrer eller fjerner enkeltsymptomer uten å gjøre noe med den underliggende årsaken. Pasientens totale livssituasjon og sykdomsbilde bør alltid inkluderes i behandlingsstrategien. I motsatt fall motarbeides kroppens egne anstrengelser for å bli frisk og behandlingen kan resultere i en forlengelse av sykdommen. I verste fall risikerer man at sykdommen undertrykkes, og at mer alvorlig sykdom utvikles.

Hva skjer på homeopatens kontor?

I praksis oppsøkes homeopater for nesten alle typer plager. Undersøkelser (3, 4, 5) viser at den største andelen konsultasjoner gjelder infeksjoner i øvre og nedre luftveier, utslett (særlig eksem), allergi, psykiske plager (spesielt depresjon og angst), samt plager i muskel- og skjelettsystemet. I tillegg sees ofte pasienter med hodepine, kvinnelidelser (premenstruelt syndrom og menstruasjonsplager), plager under svangerskap (svangerskapskvalme, svangerskapsdepresjon og bekkenløsning), urinveisplager (spesielt gjentatte infeksjoner i blæren) og fordøyelsesplager.

Når det gjelder barn behandler vi oftest pasienter med eksem, allergi, gjentatte infeksjoner i øvre og nedre luftveier, kolikk, sengevæting og hyperaktivitet/uro.

Teoretisk ifølge likhetsloven kan alle de tilstander behandles hvor det finnes en homeopatisk medisin som ved utprøving har produsert et legemiddelbilde som ligner på pasientens symptomer (se tidligere avsnitt om utprøving). Da den homeopatiske farmakopeen består av over 2000 forskjellige stoffer, og da hvert av dem har sitt unike legemiddelbilde, blir det teoretiske spekteret av sykdomstilstander som kan behandles meget bredt.

Den homeopatiske prognosen har ingen direkte sammenheng med diagnosen fra den konvensjonelle medisinen. Hvert enkelt tilfelle vurderes individuelt, og selv om prognosen ifølge konvensjonelle medisinske kriterier er dårlig, kan den ifølge en homeopatisk vurdering være god og omvendt.

Homeopati har minst effekt i de tilfeller hvor det har oppstått omfattende vevsdestruksjon og slitasje. Derfor er det viktig at den homeopatiske behandlingen påbegynnes så tidlig som mulig i sykdomsforløpet, før tilstanden blir irreversibel.

Homeopater forebygger sykdom med sin behandling

Homeopatiens styrke ligger særlig i dens evne til å kunne forebygge sykdom. Innen homeopatien er man ikke avhengig av klare objektive funn og en tradisjonell medisinsk diagnose for å kunne gi behandling. Allerede tidlig i sykdomsforløpet kan pasienten utvise symptomer som gjør det mulig for homeopaten å finne en velegnet medisin. Resultatet er at behandlingen kan settes inn svært tidlig. Dermed kan det unngås at sykdommen utvikler seg så langt at den blir kronisk og irreversibel.

Mange pasienter lider av infeksjoner som på tross av utallige antibiotikakurer stadig vender tilbake. Overdreven bruk av antibiotika kan føre til bakterieresistens, allergi og overfølsomhet overfor medisinene. Dessuten forstyrres den naturlige bakteriefloraen. Dette fører til at immunforsvaret svekkes, og pasienten vil lett kunne få en ny infeksjon. Homeopatisk behandling kan bryte denne onde sirkelen og bidra til at bruken av antibiotika i samfunnet reduseres, ved at kroppens immunforsvar styrkes slik at den kan hamle opp med bakteriene på egen hånd.

Arvelige tilstander

Ifølge homeopatien kan sykdommer med en arvelig komponent oppfattes som utrykk for at det foreligger en meget sterk disposisjon (se kapittelet "sykdom") for å utvikle nettopp denne spesielle forstyrrelsen. Den sterke disposisjonen fører til at selv mindre belastninger på organismen kan være nok til at sykdommen bryter ut. Den homeopatiske behandlingen fører til at kroppens generelle balanse og vitalitet styrkes. Dermed økes motstandskraften, og selv om den arvelige predisposisjonen alltid vil være der, kan terskelen for å utvikle sykdommen heves. På denne måten mener homeopatien at også utbrudd av en arvelig sykdom kan forebygges og behandles.

De små hvite kulene er melkesukkertabletter med homeopatisk virkestoff

Homeopatiske medisiner selges via apotek. Man bruker som oftest melkesukkertabletter gjennomtrukket av ulike homeopatiske virkestoffer. Derfor ser medisinene like ut; små hvite piller eller tabletter. De fleste homeopatiske medisiner er av botanisk eller mineralsk opprinnelse, med noen få unntak, for eksempel blekk fra blekksprut og melk fra ulike dyr.

Den homeopatiske farmakopeen inneholder over 2 000 stoffer. Av disse stoffene benyttes 2-300 hyppig av norske homeopater. Mange av dem stammer fra Hahnemanns tid, og deres pålitelighet er derfor stadfestet gjennom nesten 200 års erfaring og gjentatte prøvinger.

Det mest kontroversielle spørsmålet i forbindelse med homeopatiske medisiner er fremstillingsmetoden og det faktum at stoffene ofte fortynnes langt utover Avogadros tall. Dette vil si at medisinene ofte er så fortynnet at det ikke lenger kan påvises kjemiske bestanddeler (molekyler) fra det råstoffet som fortynnes. Hvordan er det mulig at stoffer som er så kraftig fortynnet, fortsatt kan bevare en kurativ effekt?

Klassisk kjemi er for begrenset

Homeopatene mener at en endelig forklaring må søkes i en tverrfaglig forskningsinnsats som strekker seg utover den klassiske kjemiens grenser. Mange mener at særlig biofysikken, som forsøker å beskrive og forklare biologiske fenomener ved hjelp av fysikkens lover og begreper, vil være viktig i denne sammenheng.